Uke 2: Første uke i Japan

Tokyo, minigriser og Izakaya

Vi besøkte det veldig kjente tempelet Senso-ji i pøsregn. Masse paraplyer som dulter borti hverandre, men trolig mindre folk enn vanlig. Thea fikk spådom. Det gikk ikke bra, se bilde.

Vi kom oss unna regnet og besøkte en minigriskafé. En helt super opplevelse. Aldri kjent på en gris før. De er ganske så ru i pelsen. Skikkelig kosegriser.

Etter dette tok vi undergrunnen til Shibuya, ett av de mest hektiske shoppingstedene i Tokyo. Her endte vi kvelden på en Izakaya, en tradisjonell japansk restaurant hvor det er en bardisk hvor 5-6 personer kan sitte, med servering fra kokken fra andre siden. Vi spiste blekksprutballer, som var veldig godt og kremet. Vi traff og noen nye venner som var veldig gøy å snakke med: eiendomsmeglerfullmektig Soney-san, kokk Keijro-san, og kokk Miyo-san. Slike hyggelige møter med mennesker som ønsker å bli kjent er et av hovedmålene med reisen vår.

Leting etter en minibank gjorde kvelden plutselig mer utfordrende enn forventet. René endte opp med å gå rundt i flere kvartaler før han fant en som fungerte. Vi rakk akkurat aller siste tog tilbake til Narita flyplass, og var ikke tilbake på hotellet før kl 1 om natten.

Bobilen

Nå starter japanreisen på ordentlig. Vi henter hjemmet vårt de neste to ukene, en strøken Toyota Camroad bobil. Dette er ikke en bobil jeg har sett i europa før. Maskineriet og understellet er en Toyota Dyna, som er vanlig i Norge, og så er det montert bobil bakpå. Den er AKKURAT 5 meter, som er maksimal lovlig lengde på bil i Japan (før man må registrere som lastebil). Bilen er 3.2 meter høy, så vi må passe oss for lave broer.

Ashikaga: en liten oase og en ekte munk

Meditasjon med Munk Motohashi, 24. generasjons munk i tempel fra 1200 tallet

De to første dagene med bobilen tilbrakte vi i Ashikaga og i Nikko. Her leide vi guiden Yuko, som har bodd i 30 år i amerika. Hun fikset campingplass til oss på en liten oase i Ashikgaga, hvor de tilbø: bobilcamping, hundepark, kaktusgartneri med utsalg og en fancy hotdogrestaurant. Yuko tok oss med til Kichijojitempelet i Ashikaga. Her fikk vi møte sjefsmunk Motomhashi, som var 24. generasjons munk i tempelet, som ble etablert på 1200 tallet. Et utrolig møte, med en veldig rolig og åpensinnet mann. Han holdt en meditasjonstime for oss, hvor han spilte på krystallboller. Etter dette ble vi invitert på te sammen med hans kone. Hun serverte oss macha-te og småkaker, og vi hadde en hyggelig prat om livet i tempelet og deres dagligliv.

Nikko: Shogun maosoleum, indigofarging, sakesmaking

Videre dro vi til fjellbyen Nikko, som var hjemstedet til de tre første Shogunene av Japan, som markerte starten av Edoperioden. Her finner man et stort kompleks av templer, porter, helligdommer og mausoleer, omgitt av vakker natur. Vi besøkte blant annet den tredje Shogunen, Ieyasus mausoleum.

Vi var så heldig å få møte Kakuko-san og hennes mann i Nikko. Kakuko-san er over 90 år, og har drevet med håndtverk hele livet. Blant annet har hun avlet opp egne silkeormer og laget silke. Hun hadde oss med på en workshop med tradisjonell indigofarging, hvor man farger tøy med farger hentet fra “indigoplanten”. Kakuko-san er et utrolig sprudlende og energisk menneske, noe som delvis kommer fram fra noe av bildene. Hun kunne ingen engelsk, men til gjengjeld var hun veldig glad for at vi viste interesse i hennes arbeid.

Chūzenji-sjøen og Kukatsu og høye veier

Videre dro vi opp i høyden til Chūzenji-sjøen på rundt 1200 meters høyde, hvor vi campet på en nydelig plass ved vannet. Sjøen er like ved stratovulkanen Nantai på 2400 meter. Landsbyen ved er et turistmål med små butikker, mange restauranter og fossefallet Keganfallet. Vi var litt sent med middagsreservasjonen, så da vi var klar til å spise var den eneste ledige restauranten på luksushotellet Ritz-Carlton. Her var det kelnere som både bukket og neiet. Vi bestilte hver vår ganske gode pasta carbonara.

De neste dagene kjørte vi mange vakre veier i høyfjellet med utsikt over daler, innsjøer og fjelltopper. Utsikten fra veiene kan virkelig måle seg med de beste hjemme i Norge. Veikvaliteten derimot er langt dårligere, og man kjører sjeldent fortere enn 50-60 km/t. Vi var og innom fjellbyen Kukatsu, som er en av onsenhovedstedene i Japan. I midten av byen finner man kilden Yubatake som naturlig gir fra seg 5000 L i minuttet med 60-70 graders varmt vann. Svovelinnholdet i de varme kildene medfører også en god dose prompelukt over hele byen. Vi har besøkt forskjellige onsen (varmebad med naturlig oppvarming og tilførsel), og fått en innføring i den japanske badekulturen. Her er hovedsaklig menn og kvinner adskilt, man bader naken, og tatoveringer er ofte ikke tillat (men kan dekkes til).

Veien videre

Nå er vi dratt til kysten, ved Joetsu, og står parkert på en strand. Vi har akkurat feiret 8 år sammen, med det vi kunne skrape sammen av vestlig drittmat, en japansk rødvin og bølgeskulvp. Vi har tenkt oss videre sørover til “Japans Venezia” i Shinminato Uchikawa, og senere mot Matsumoto og Nagoya.